Vildes sykdom ble min vei tilbake til meg selv

Som mamma føles det helt forferdelig å si at Vildes sykdom ble en vanvittig motivasjonsfaktor for å ta et siste tak i meg selv og utmattelsen min. Da hun ble syk for et år siden hadde jeg allerede vært «frisk» i lang tid, men når jeg nå ser tilbake på livet innser jeg at jeg nok fremdeles levde i en tikkende bombe. Alt var viktigere enn meg selv og hvordan jeg hadde det. Som alene mamma og ansvarlig for en familie med kun en inntekt kom jobb i første rekke. Og uten å si for mye om lønnsnivået i treningsbransjen er det en buisness de fleste går inn i mer på grunn av lidenskap enn økonomi. Mye kveldsjobbing, helger og oppstykkede arbeidsdager var hverdagen…

Jeg gikk rundt med konstant dårlig samvittighet for ettermiddager Vilde måtte være med på jobb, kvelder og helger jeg trengte barnevakt. Satte jeg Vilde og mine behov i forsete hadde jeg dårlig samvittighet for jobben, følte at jeg ikke strakk til. Og på en arbeidsplass hvor jeg var eneste fulltidsansatte med barn ble jeg ofte møtt med lite forståelse…. I det hele tatt gikk jeg rundt med vondt i magen og konstante bekymringer. Den eneste løsningen jeg kunne se var å bytte jobb, men hvis jeg ville bli kvitt problemene måtte jeg også bytte bransje. Og hvordan gjør man det som alenemamma på 30 år?

Jeg vet at jeg hadde kommet hit jeg er i dag uavhengig av Vildes sykdom. Jeg var allerede i en prosess, men da hun fikk diagnosen Diabetes type 1 ble det hele satt i høygir, fra den ene dagen til den andre. Hvor jeg tidligere hadde gått på kompromiss med både meg selv og Vildes hverdag var ikke dette lengre noe alternativ. Jeg kunne ikke lengre ha en jobb som krevde at jeg var borte flere kvelder i uka, jeg måtte slutte og jeg måtte slutte nå! Så gjorde jeg det.

Plutselig hadde jeg en motivasjonsfaktor som var større enn meg selv til å ta tak i de gjenværende stressfaktorene, og få de store tingene på plass. Jeg antar at lærdommen jeg fikk alt dette var mange og viktige.

For det første så kan man ikke bli i den livssituasjonen man er i og forvente at ting skal endre seg.
Min jobb og de krav som der ble stilt til min arbeidstid og tidsbruk ville alltid være den samme, om det ville alltid være uforenlig med mitt liv som Vildes mamma. 
Ønsker du å forandre noe så må du forandre noe! Enten må du forandre situasjonen eller så må du forandre hvordan du forholder deg til situasjonen. Jeg valgte det første.

Mellom og akseptere en livssituasjon som enkelte dager gjorde meg sengeliggende, og komme dit hvor jeg selv klarte å identifisere en stresskilde og faktisk endre en uutholdelig livssituasjon til det bedre, har det så klart vært en lang reise. Jeg vet det er mange som gjerne vil høre om veien frem til er jeg er i dag. Men når jeg nå har lagt så mye av denne reisen bak meg føles det enklere å begynne på slutten enn begynnelsen.

Og når jeg skriver disse ordene, på morsdagen, oppdager jeg faktisk noe nytt og positivt! Heller en flau, trist og sint på meg selv over at det var mitt barns sykdom som ble det endelige vendepunktet, er jeg utrolig stolt over at jeg faktisk har klart å skape min egen arbeidsplass, så jeg kan være tilstede for henne i hverdagen, skape et godt liv for oss begge og faktisk få muligheten til å dele denne reisen med dere.

Smil

Desiree