I disse dager er det fire år siden jeg fikk diagnosen utbrenhet. Når jeg rent faktisk ble syk er nok like difust som når jeg tenker at jeg ble frisk.
Jeg ser tilbake på sykdomsperioden som en tango. En dans hvor jeg måtte finne takt og balanse mellom hvile – uten å grave meg selv ned. Bruke den positive energien jeg klarte å karre meg til, men samtidig passe på å ikke buke den opp. Akseptere at dette var nå situasjonen og at man faktisk trengte hvile, samtidig som man et eller annet sted var nødt til å ta tak i tingene, skape forrandringer for å kunne bli frisk. Balansen mellom å være snill mot seg selv, tilgi, for så å gi seg selv et tupp i ræva!
På mange måter har dette blitt min måte å håndtere livet på. Klarer jeg ikke å levere det jeg forventer av meg selv, blir jeg sliten, går ikke ting etter planen, møter jeg utfordringer jeg ikke helt klarer å knekke på stående fot, så trekker jeg meg litt tilbake. Jeg må spørre meg selv:
Kan du endre en uøsnket situasjon?
Ja.
Da gjør du det.
Nei?
Da må du forandre hvordan du møter, ser og reagerer på situasjonen!
Jeg bruker fremdeles utrolig mye energi på slike situasjoner, men ikke nødvendigvis negativ energi! Og jeg er stolt av at jeg har blitt klok av skade. Istede for å buse på tar jeg en tango!
Det at man har vært utbrent betyr ikke at man står i en fare for å bli det igjen, men jeg tror at det gjør en mer reflektert over livet og hvordan man kan påvirke det. Man tenker kanskje litt bedre over de valgene man tar og er kanskje i større grad opptatt av å ta styring over eget liv, ikke bare henge på som en tilfeldig passasjer.
Livet er ikke bare noe som er, det er noe du skaper <3
Desiree
Comments are closed.