Jeg har aldri hvert så redd for å poste et blogginnlegg noensinne. Jeg er redd for at du skal se på meg med andre øyne. Samtidig er det et viktig tema, og jeg vet at min erfaring vil kunne gi mange som sliter håp.
Personlig tror jeg ikke jeg hadde hvert like dyktig i jobben min om ikke jeg hadde hatt dette i bagasjen. Det har absolutt hvert med på å forme min filosofi om at en sunn livsstil handler om å ta enkle valg, som gir deg noe positivt.
Slik jeg ser verden må man passe på å skille mellom en spiseforstyrrelse og et spiseproblem.
Er ikke det samme sak?
Absolutt ikke.
En spiseforstyrrelse handler egentlig svært lite om mat og kropp…
Hva?!?
For en som aldri har hatt spiseforstyrrelser henger dette overhode ikke på greip. Unge jenter som nekter å spise, trener ekstremt mye og tror de er feite selv om de ser ut som skjeletter, også påstår jeg at det ikke handler om kropp?
En spiseforstyrrelse handler om følelser som man ikke klarer å håndtere, ikke ønsker å føle på, traumatiske opplevelser man ønsker å glemme, problemer man helst ikke vil innse eksisterer. Ubevisst skjuler man dette for seg selv ved å flytte fokus over på noe man kan kontrollere, noe som er meget målbevisst og ekstremt krevende.
Et spiseproblem handler derimot om et direkte anstrengt forhold til kropp, mat og trening, og kan over tid absolutt utvikle seg til en spiseforstyrrelse
Slik begynte mitt blogginnlegg om et komplisert forhold til mat og trening.
Motivasjonen for å skrive innlegget var flere spørsmål som dukket opp under en spørrerunde her på bloggen.
– Har du noen sinne hatt en spiseforstyrrelse?
– Har du hatt et anstrengt forhold til kroppen din?
Jeg tørte ikke å svare direkte….
I etterkant fikk jeg mange tilbakemeldinger fra personer som enten har hatt eller har spiseforstyrrelser. Hvorfor? Fordi jeg hadde truffet spikeren på hode i forhold til
hva en spiseforstyrrelse
faktisk er! Og dette er det svært få som har en forståelse for.
Min egen spiseforstyrrelse har aldri hvert noe tema på denne bloggen rett og slett fordi jeg har hvert redd for at det skulle ødelegge «imaget» mitt. Jeg vet hva mange tenker når de ser en person som er opptatt av sunn mat og trening, jeg er redd for hva mange vil tro når jeg avslører dette. Og at det skal ødelegge for den jobben jeg prøver å gjøre.
Så hvorfor gjøre det?
Fordi jeg daglig møter så mange mennesker som sliter med dette og som ikke har troen på at de skal klare å bli frisk! En gang spiseforstyrret, alltid spiseforstyrret er det dummeste jeg noensinne har hørt!
Jeg har hvert frisk i over 15 år, og jeg tror du skal lete lenge etter en som stoler så mye på sin egen kropp som det jeg gjør. Jeg vet av erfaring at den vil det beste for meg, og jeg vet at når jeg behandler den godt så behandler den meg godt.
Jeg tror ikke jeg kan komme på en enste gang i voksen alder at jeg har fått dårlig samvittighet for noe jeg har spist eller fordi jeg har droppet en treningsøkt. Det er nok mer enn mange mennesker uten spiseforstyrrelser kan skryte på seg.
Jeg tror jeg hadde det «lett». Jeg våknet rett og slett en dag og bestemte meg for at jeg ikke ville være syk lengre. At jeg ikke orket den konstante kampen i mitt eget hode.
Det var en prossess, vekten gikk mest opp, men noen ganger litt ned igjen, men jeg hadde aldri noen tilbakefall.
Personlig tror jeg nøkkelen til å bli kvitt en spiseforstyrrelse ligger der, du må faktisk ville det selv. Jeg tror også at det er lettere å bli helt frisk hvis ikke man faller tilbake, men klarer å finne andre måter å takle livets utfordringer på.
Råd nummer to er å be om hjelp! For det kommer til å komme dager hvor din egen vilje til å bli frisk ikke er nok. Da er et nettverk rundt kjempe viktig for å unngå tilbakefall!
Når jeg nå trykker på postknappen krysser jeg fingre og tær for at jeg ikke gjør noe veldig, veldig dumt!
Vil du stemme meg frem som årets Trenings/helseblogg kan du gjøre dette
HER
<3
Desiree
Tøff du! Påvirker i alle fall på ingen måte min leseropplevelse på bloggen din. Gjør meg enda mer trygg på at du snakker korrekt om sunt kosthold, faktisk.
Du er tøff som deler dette også, viser bare enda mer hvor dyktig du er!! Heier på deg og gir deg min stemme hver dag!
Det du gjør er positivt, hvertfall i mine øyne! Og er så enig med de andre om at dette gjør troverdigheten bare enda større.Har hatt spiseforstyrrelser i 15år selv og en drøm om å oppnå det du gjør nå. At du deler dette kan gi mange håp!Du er tøff og utrolig dyktig. Heier på deg! 🙂
❤❤
Du er fantastisk dyktig, modig og en stor inspirasjon!! Jeg har slitt med spiseproblemer siden slutten av barneskolen (og DET er noen år siden 😉 ) og har aldri følt meg forstått, nettopp fordi jeg ikke har en spiseforstyrrelse. TAKK for at du setter dette temaet på dagsorden.Og TAKK for at DU, Desiree, har hjulpet meg til å ta mange sunne og positive valg i matveien, sånn at jeg hver dag tenker «hjelpes, jeg kan jo spise ENDA mer og holde meg innafor kalori’budsjettet'» i stedet for å spise en ss barnemat til middag og tro at jeg allikavel legger på meg.Jeg har aldri, og er sikker på jeg aldri kommer til å finne en kostholdsveileder som jeg er så komfortabel og fornøyd med og tillitsfull til som deg! TAKK Desiree! Og ikke minst, takk for at du er tilgjengelig, GRATIS(!!!) og menneskelig! <3
Jeg går for tiden i gruppeterapi for min spiseforstyrrelse. Der har vi lært om forskjell på tilbakeskritt og tilbakefall. Nå finnes det kanskje flere typer spiseforstyrrelser enn de fleste er klar over. For min del – som allerede har brukt 2 år i samtaleterapi for å mestre følelser – er det fremdeles en utfordring å alltid klare å unngå følelseskontrollering i forhold til mat.Jeg opplever det som ignorant å beskrive at nøkkelen til å bli 100% frisk ligger i viljestyrke. Det handler ofte om veldig mye mer enn kun viljestyrke. Selv med 2 år lærdom bak meg, i ulike mestringsstrategier, havner jeg fremdeles i situasjoner der hjernen overstyrer meg – og jeg får tilbakeskritt.Viljestyrken er heldigvis på plass, noe som gjør at jeg henter meg fort inn igjen etter dette. Men det vil også si at spiseforstyrrelsen fremdeles er en del av meg. Til tross for det sterke ønsket om å komme seg ut av det.Jeg har tatt makten over spiseforstyrrelsen min. Men den prøver fremdeles å ta tilbake makten innimellom. Dette skjer selv om jeg har involvert alle rundt meg i tilstanden. Til tross for at de stiller opp når jeg har behov for det. Og til tross for at jeg går i terapi 2 ganger i uken.Jeg er altså langt på vei til å klare å kontrollere dette i sin fulle helhet. Men lurer på hvor stor prosentandel av oss du tenker at har evne til å snu mønsteret i en helvomvending, uten å ha tilbakeskritt eller tilbakefall? I teorien sier du at man vil ha problemer med å kvitte seg med sykdommen, om man har tilbakefall mens man kjempe mot den.Om jeg har misforstått på noen måte, så kan du kanskje utdype eller presisere poengene/rådene dine.
Jeg har aldri sett på deg som en person med spiseforstyrrelse. Men jeg syns du er tøff som postet dette innlegget. Jeg elsker bloggen din, og jeg følger deg på snappen. Du er ei utrolig flott jente 🙂 fortsett med det 🙂
Skulle stemt på deg om du hadde giddet å svare på spm, men stemmen min går nok til kriweb
Line: Line: beklager at du ikke har fått svar. Gjør det jeg kan for å svare så mange som mulig, men rekker ikke alltid over alle.
Jeg har hatt både spiseforstyrrelse (bulimi) og spiseproblemer. Klarer helt fint å skulle mellom de to – spiseproblemer har jeg når jeg er frisk fra spiseforstyrrelsen (som var en måte å takle følelser på). Men nå handler det om mat og kropp – en gang iblant.