Jeg har aldri hvert så redd for å poste et blogginnlegg noensinne. Jeg er redd for at du skal se på meg med andre øyne. Samtidig er det et viktig tema, og jeg vet at min erfaring vil kunne gi mange som sliter håp.
Personlig tror jeg ikke jeg hadde hvert like dyktig i jobben min om ikke jeg hadde hatt dette i bagasjen. Det har absolutt hvert med på å forme min filosofi om at en sunn livsstil handler om å ta enkle valg, som gir deg noe positivt.
Slik jeg ser verden må man passe på å skille mellom en spiseforstyrrelse og et spiseproblem.
Er ikke det samme sak?
Absolutt ikke.
En spiseforstyrrelse handler egentlig svært lite om mat og kropp…
Hva?!?
For en som aldri har hatt spiseforstyrrelser henger dette overhode ikke på greip. Unge jenter som nekter å spise, trener ekstremt mye og tror de er feite selv om de ser ut som skjeletter, også påstår jeg at det ikke handler om kropp?
En spiseforstyrrelse handler om følelser som man ikke klarer å håndtere, ikke ønsker å føle på, traumatiske opplevelser man ønsker å glemme, problemer man helst ikke vil innse eksisterer. Ubevisst skjuler man dette for seg selv ved å flytte fokus over på noe man kan kontrollere, noe som er meget målbevisst og ekstremt krevende.
Et spiseproblem handler derimot om et direkte anstrengt forhold til kropp, mat og trening, og kan over tid absolutt utvikle seg til en spiseforstyrrelse
Slik begynte mitt blogginnlegg om et komplisert forhold til mat og trening.
Motivasjonen for å skrive innlegget var flere spørsmål som dukket opp under en spørrerunde her på bloggen.
– Har du noen sinne hatt en spiseforstyrrelse?
– Har du hatt et anstrengt forhold til kroppen din?
Jeg tørte ikke å svare direkte….
I etterkant fikk jeg mange tilbakemeldinger fra personer som enten har hatt eller har spiseforstyrrelser. Hvorfor? Fordi jeg hadde truffet spikeren på hode i forhold til
hva en spiseforstyrrelse
faktisk er! Og dette er det svært få som har en forståelse for.
Min egen spiseforstyrrelse har aldri hvert noe tema på denne bloggen rett og slett fordi jeg har hvert redd for at det skulle ødelegge «imaget» mitt. Jeg vet hva mange tenker når de ser en person som er opptatt av sunn mat og trening, jeg er redd for hva mange vil tro når jeg avslører dette. Og at det skal ødelegge for den jobben jeg prøver å gjøre.
Så hvorfor gjøre det?
Fordi jeg daglig møter så mange mennesker som sliter med dette og som ikke har troen på at de skal klare å bli frisk! En gang spiseforstyrret, alltid spiseforstyrret er det dummeste jeg noensinne har hørt!
Jeg har hvert frisk i over 15 år, og jeg tror du skal lete lenge etter en som stoler så mye på sin egen kropp som det jeg gjør. Jeg vet av erfaring at den vil det beste for meg, og jeg vet at når jeg behandler den godt så behandler den meg godt.
Jeg tror ikke jeg kan komme på en enste gang i voksen alder at jeg har fått dårlig samvittighet for noe jeg har spist eller fordi jeg har droppet en treningsøkt. Det er nok mer enn mange mennesker uten spiseforstyrrelser kan skryte på seg.
Jeg tror jeg hadde det «lett». Jeg våknet rett og slett en dag og bestemte meg for at jeg ikke ville være syk lengre. At jeg ikke orket den konstante kampen i mitt eget hode.
Det var en prossess, vekten gikk mest opp, men noen ganger litt ned igjen, men jeg hadde aldri noen tilbakefall.
Personlig tror jeg nøkkelen til å bli kvitt en spiseforstyrrelse ligger der, du må faktisk ville det selv. Jeg tror også at det er lettere å bli helt frisk hvis ikke man faller tilbake, men klarer å finne andre måter å takle livets utfordringer på.
Råd nummer to er å be om hjelp! For det kommer til å komme dager hvor din egen vilje til å bli frisk ikke er nok. Da er et nettverk rundt kjempe viktig for å unngå tilbakefall!
Når jeg nå trykker på postknappen krysser jeg fingre og tær for at jeg ikke gjør noe veldig, veldig dumt!
Vil du stemme meg frem som årets Trenings/helseblogg kan du gjøre dette
HER
<3
Desiree
Comments are closed.