Når det som ikke må skje – skjer

Vi nærmer oss snart et år siden Vilde ble syk.

Jeg husker fremdeles sorgen og frykten, men når vi ser tilbake på året har det gått veldig bra.

Vilde er godt regulert og vi har aldri opplevd noen større følinger, hverdagen fungerer.

Jeg har helt klart senket skuldrene, dette har vi styr på!

Så skjer det jeg faktisk aldri hadde trodd ville skje – en liten feilkommunikasjon.

Tre kvarter etter at jeg leverer Vilde på skolen ringer far for å informere om at skolen har ringt og de har satt insulin.

Insulin? Men det gjorde jo jeg rett før jeg leverte henne?!? Med beskjed om at de ikke måtte måle på nytt før om en time?!

Dobbel dose!

Vi hev oss begge over telefon til skolen, om igjen og om igjen.

Ingen svarte.

Tre kvarter unna snudde jeg bilen mens jeg fremdeles forsøkte å ringe skolen.

Tilslutt ga jeg opp og begynte istede å ringe sykehuset.

Hvor fort ville det falle? Ville hun få føling? Kunne hun gå i sjokk? Vi har aldri opplevd noe slikt før!

Gang på gang forsøkte jeg å ringe, men min mobillevrandør synes ikke det er så viktig med dekning mellom Horten og Tønsberg.

Ingen tjeneste

Anropsfeil

Ingen dekning

Tilslutt forsøkte jeg å ringe ambulansen. Ikke engang der kom jeg igjennom.

Jeg gråt, jeg var redd.

Den veien har aldri hvert så lang før.

Endelig fremme på skolen var det vanskelig å legge bort frykten, den trengte ikke Vilde å se.

Det var også vanskelig å legge bort fortvilelsen og frustrasjonen.

Dette var ikke skolens feil, det har skjedd en feil, vi må bare sørge for at det ikke skjer igjen.

Denne følelsen vil jeg aldri ha igjen!

Mobillevrandøren på sin side kunne ikke forstå problemet…

– Desiree