Mamman til Vilde.

For snart fire år siden ble det bestemt at en familie på tre ikke lengre skulle være en familie på tre… I allefall ikke slik de fleste av oss tenker en familie skal være.
Til å begynne med var jeg i sjokk. Var det en ting jeg aldri har sett meg selv som så var det alenemamma.

Jeg har selv vokst opp med skilte foreldre, og jeg ønsket noe bedre for Vilde.
Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg innså at min egen barndom nok ikke hadde noe med familiebånd eller familieforhold å gjøre. Og der jeg kanskje opplevde min egen barndom som vanskelig, var det opp til meg og sørge for at Vilde fikk noe bedre.

Vi er de voksne. Og at vi ikke ønsket et liv sammen skulle ikke frata Vilde hennes familie!

Årene som har fulgt har vi klart dette. Et godt samarbeid i hverdagen. Sommerferier, nasjonaldager, jul og bursdager- fremdeles samlet.

«Familien» ble forøket da Vildes pappa fant kvinnen i sitt liv, og hennes lille sjarmtroll.
Jeg vet ikke om de ble et tilskudd til vår moderne familie eller om jeg skal være taknemlig for å få lov til å være med på lasset. Taknemlig for dem alle er jeg uansett!

Å være alenemamma er fremdeles ikke det jeg så meg selv som, men av og til lurer jeg på om det kanskje har gjort meg til en bedre mamma?