Når vi snakker omnå ta et oppgjør med kroppshysteriet ønsker du å forandre idealene?
Eller handler det om å lære å akseptere seg selv som man er?
Denne uken ble jeg inviert med på fotoshoot med Proteinfabrikken.
For meg betød det et oppgjør med to store fobier. Kamera og min egen kropp på bilder.
Oppstilt sammen med ti år yngre fitnessdeltagere skulle jeg være med å reklamere for Freddy buksene.
For de som ikke kjenner disse buksene fra før av så er det bukser og jeanse som løfter, former og fremhever stjerten.
Jeg var skeptisk, men måtte fort innrømme at de var kjempe deilige å ha på seg og det funker faktisk!
Resultatet dumpet inn i mailboksen min i går.
Min første reaksjon var at bilde var fint, men her fikk jeg alle kompleksene mine servert på et sølvfat!
For jeg har dem jeg også.
Jeg er ikke store jenta, og jeg har alltid hatt muskuløse bein og rund rumpe.
Er ikke det fint da?
Jo, det er kanskje det?
Men for meg har det alltid hvert et problem, i allefall når jeg var yngre.
Jeg trodde faktisk at jeg hadde vokst ifra disse tankene.
At jeg i en alder av snart 32 år satte pris på at jeg er bedre trent enn mange på 20, at jeg har en skadefri kropp som fungerer oprimalt til alt jeg ønsker å bruke den til, og at jeg hadde akseptert at jeg aldri vil få lange, tynne bein og liten rumpe.
Jeg var ikke glad for det, men jeg hadde akseptert det.
Kuer vi kroppshysteriet når vi velger å akseptere oss selv som vi er?
Eller velger vi bare å overse det?
– Desiree
Comments are closed.