For å være helt ærlig så har jeg ingen passende overskrift til dette innlegget. Jeg har heller ingen plan i hodet mitt for hva det skal inneholde, hvordan jeg skal formulere meg eller hva budskapet egentlig skal være?! Jeg har bare innsett at etter å ha holdt dette temaet borte fra bloggen i mange år, så er det på tide å løfte det frem i lyset.
Ikke at det på noen som helst måte har vært skjult, men denne bloggen har på mange måter vært mitt fristed. Stedet der jeg kunne få lov til å dyrke de positive tingene i livet. Og være den Desiree jeg vet jeg er.
For for tre år siden ble den Desiree borte. De kaller forsvinningsnummeret for mye rart! Møte veggen, gå på en smell, utmattelet, en lege mente jeg hadde post traumatisk stress, utbrenthet, jeg bryr meg egentlig ikke om hva det heter, jeg vet bare at jeg våknet en dag og var borte.
Det er mange grunner til at folk opplever slike kriser i livet. Vi trenger ikke å gå inn på hvorfor jeg mødte min, kanskje jeg deler engang hvis jeg føler at det er relevant. Bloggen ble på mange måter min terapi, stedet der jeg hele tiden ble påminnet om hvem jeg er og hva jeg kan. Her møter jeg hver dag andre som føler at livet presser på, og derfor vil jeg dele.
Alt for ofte møtes vi med at det bare er å skjerpe seg, livet er urettferdig, alle har sine opp og nedturer, du er bare svak…. Når jeg skriver disse påstandene får jeg nesten lyst til å slette innlegget, jeg kjenner jeg blir feig, har jeg virkelig lyst til at noen skal tenke sånn om meg? For jeg vet at noen vil tenke det, men jeg skal ikke bry meg om dem, jeg skal bry meg om deg som sitter i samme båt!
Jeg gikk fra å være jenta som orket alt, som ville alt og tok alt med et smil til å ikke komme opp av sengen. Det skjedde absolutt ikke over natten, men det skjedde. Men det er en vei tilbake. Jeg må få lov til å si at jeg ikke var imponert over hjelpen det var å få. Ennå jeg har en ung, fornuftig, omtenksom fastlege. Den dag i dag er jeg lykkelig over at jeg er den jeg er og sitter med den kunnskap og livserfaring jeg har. At jeg fant tilbake til Desiree. Kanskje en annen utgave, men hun duger!:)
Jeg forsto at det var en grunn til at jeg sto der jeg sto, jeg forsto at livet kan være urettferdig og at det kan jeg gjøre lite med. Vi har ingen påvirkningskraft over de tingene vi blir utsatt for, men vi bestemmer selv hvordan vi reagerer og møter de utfordringene. Vi kan velge å ta oss selv ut av situasjoner eller endre levesett som ikke er bra for oss. Vi kan ikke forandre andres forventninger og krav, Men vi kan forandre hvordan vi velger å møtes disse kravene. Er det krav man trenger å leve opp til for sin egen del? Eller er man egentlig lykkelig med selg selv og livet som det er.
Nå kjenner jeg virkelig på mangelen på mål og mening med dette innlegget. Det er så mye som vil ut, det er så mye jeg vil si, men det kommer nok ikke i dette innlegget alene. Jeg vil bare sette døren inn til dette temaet litt på gløtt og invitere deg som trenger å lese det inn.
<3
UDesiree
Takk ❤
Så bra at du skriver om dette! Mange er i samme båt med samme tanker. Selv vært på det stedet i 4 år, mitt fristed er også trening, og mye jobbing på egenhånd med hodet og komme vekk fra den hengemyra som har vært. Du er tøff og sterk, og ord kan ikke beskrive hvor mye du blir satt pris på uten å kjenne deg. Takk for at du er du og at du blogger !
Bunnen er et sted vi alle kan havne, av forskjellige årsaker. Mange har allerede vært der og kjempet seg ut. Det hjelper lite å få beskjed om å skjerpe seg, ta seg sammen… men det kan være en hjelp i å se at andre i lignende situasjon har fått det bedre. Ofte må man stå for den største endringen og hjelpen selv, men det skader ikke (og kan være nødvendig) med støtte og forståelse. Derfor, takk for at du deler av deg selv 🙂
Takk for at du deler, selv om det bare er litt.Jeg har vært der før og nå har jeg havna der igjen… Trodde jeg hadde funnet ut av ting og var blitt sterk nok til å gå videre, men jeg endte opp med å gå i de samme fotsporene som før. Signalene har vært der lenge, men jeg trodde at jeg skulle klare meg gjennon det. Men plutselig var det stopp igjen… Vet ikke hva jeg skal gjøre nå, har fått en time out på to uker, men jeg er redd jeg ender tilbake i de samme fotsporene…
Tusen takk 🙂 Du må gjerne fortsette å dele,vi som ikke har funnet stien som fører opp igjen setter stor pris på dette 🙂 Første blogg jeg følger,helt sykt at dette skulle komme. Hadde jeg aldri trudd,du virker så perfekt og med ett sabla overskudd. Men skjønner jo nu at du selv har arbeidet hardt før å komme dit du er 🙂 Fikk litt håp her nu 🙂
TAKK! Er midt i alt det du beskriver nå, vil helst ligge i senga men har to barn som får meg opp… Men det er tungt! Fint å vite at man ikke er alene ❤
Dette traff meg rett i hjertet rota. Jeg forstår så altfor, altfor godt!Stor klem fra ei som var borte i 7 år, men så smått begynner å finne meg selv igjen. Det tar tid å bli kjent med den nye meg. Men jeg vet hun er sterke og klokere enn hun som forsvant.<3
❤️
Takk for at du deler opplevelsen din og tankene dine. Selv føler jeg at jeg lever med kniven mot strupen 80% av tiden jeg befinner meg i våken tilstand, og selv med ukentlige samtaler med helsetjenesten aner jeg ikke hvordan jeg skal få det bedre. Takk og pris for musikk og trening, uten det hadde jeg ikke eksistert i dag.
❤️ Du er ikke alene ❤️ Litt rart, men du treffer meg midt i fleisen gang på gang med innleggene dine! Du gjør en kjempejobb for meg og mange andre. Blid, jordnær og ett ekte menneske!!
Noe av det aller fineste som finnes er jo mennesker som tør å være ærlig med livet- både det gode og det vonde. Det gjør du, på en fabelaktig måte. Takk, du er et forbilde for mange!!..og takk også for ALT du gjør for andre, for et nydelig hjerte du har <3
<3
Det kjente jeg meg 100 % igjen i. Jeg står midt i det nå. Det smalt i november. Det bare raknet. Hjertebank, hukommelsessvikt osv. Jeg var borte.Med god hjelp fra en gestalt terapeut og fastlege, er jeg kommet et stykke videre. Og ikke minst en utrolig bra leder på jobben.Etter dette skjedde med meg er jeg overrasket over hvor mange dette rammer. Og det er bare et veldig tydelig tegn på at presset og jaget vi lever i må stoppe. Det er ikke verdt det. Det har jeg hvert fall skjønt. Så på mange måter er jeg glad det smalt. Selv om jeg ikke unner noen det samme. Men jeg har hvert fall fått et nytt perspektiv på ting. Og jeg skal aldri, aldri tilbake i den kjelleren.Åpenhet rundt dette, ved f.eks dette blogginnlegget, er viktig. Vi er ikke svake vi som gikk i veggen med et brak, vi er sterke. Og de som sier «ta deg sammen» kan ta seg en bolle. De aner ikke hva det er snakk om.Du er ikke alene! <3
Hei, har fulgt blogg og snapchaten din en stund og du har inspirert meg til å lage mye god mat og samtidig gitt god motivasjon til treningen. Det ønsker jeg å takke deg for… for jeg befinner meg i den sitausjonen du forteller om i skrivende stund. Det hjelper å lese at det vil gå over og at man finner tilbake til seg sjøl. Jeg satser på en enda bedre utgave, eller som du sier, kanskje bare en annen en… Takk 🙂
❤
❤
Fineste du ❤️
<3
❤️
TAKK <3
Takk for at du gløtter på døren til et tema som ikke er så lett å snakke om. Du gir meg håp om bedre dager, håp om at jeg en dag skal klare å trene uten å bli syk.Jeg har møtt veggen opptil flere ganger inntil det for 5 år siden smalt skikkelig. Nå er jeg 100% arbeidsufør med diagnosen cfs. Jeg tenker som deg, forteller jeg om den siden av meg selv vil andre se ned på meg. Jeg har en muskel og ledd sykdom som jeg skjuler meg bak, men den har jeg nærmest spist meg «frisk» fra! Kroniske betennelser i ledd holdes i sjakk med riktig kosthold og null sukker. Det har funket for meg!Du er et fantastisk menneske og en stor inspirasjon! Tøft av deg å åpne denne døren og invitere oss inn! Takk for alt du deler ❤
❤️
Knall bra skrevet og takk for en super fin blogg. Du er unik og gir så mange gode råd, så tusen takk 🙂
Modig av deg å dele og så viktig i en tid der det legges så mye vekt på det ‘effektive’ og ‘perfekte’, men hvem vet egentlig hva det er utenom oss selv?Har hatt min egen reise tilbake fra ‘veggen’, og har erfart at en kan komme tilbake annerledes enn før, men modigere og klokere og kanskje det er det som er livet…at vi er i bevegelse/utvikling.. Fortsett å lete etter læring og lyspunkt, feire hvert bevis på at det går fremover så er jeg sikker på at du plutselig kjenner at du er deg selv igjen om enn i en enda mer fantastisk versjon 🙂
Veldig bra! Du deler det du føler for, som sikkert hjelper MANGE i tillegg til å hjelpe deg selv. I dagens samfunn hvor alt skal være så PERFEKT at det blir sykt, så tenker jeg det du gjør både med trening, mat og litt personlig hjelper. Stå på videre. Du er dyktig!
Jorunn Bente Gjøslien: Takk <3
Tusen takk 🙂 du er absolutt ikke alene, håper jeg kommer dit du er i dag en gang.
Takk for at du deler ❤️Jeg har akkurat startet turen tilbake fra veggen for andre gang. Denne gangen har jeg en fantastisk lege som hjelper meg tilbake. Det blir store endringer i livet mitt, men jeg er sikker på at det vil hjelpe meg tilbake og hindre meg i å deise plutselig inn i den veggen en gang til.Det er bra du setter døra på gløtt. Som du ser på kommentarene er det mange av oss i samme bås. Lykke til videre❤️ Du har en inspirerende blogg❣ (Den eneste jeg følger)
Du er så absolutt ikke alene. Jeg var der selv for et par år siden, og det er takket være inspirerende mennesker som deg, at jeg kom meg opp igjen. Jeg har virkelig tatt tak i det som er viktig for MEG, og på den måten har jeg tatt valg som gagner både meg og ungene. Det tar tid å finne seg selv, men livet blir så mye bedre når man klarer det. ❤️
Takk ❤️
Solvår Dalbu: Tusen takk <3 STOR klem 🙂
<3
Heisann! Det er synd ikke flere snakker åpent om det du skriver her! Det er så mange som er og har Vært I samme boks. En av sjefene på min jobb sa her om dagen; alle møter veggen en eller annen gang I livet. Sånn er det bare! Kanskje vi gjør det fordi vi sårt trenger en pause? For å finne ut hva som faktisk er viktig her I livet? Det tar tid.. men etterhvert kjenner man kanskje også at man begynner å bli seg selv igjen. kanskje også en bedre versjon av seg selv?
❤️
Fine du❤️Takk for alt du deler. Du er et menneske det står stor respekt av. Du gir og gir av deg selv til oss som er der ute i tåkeheimen et sted og prøver å passe inn i denne sykt perfekte verden. Jeg følger innleggene dine med stor glede fordi du har noe jeg ikke har funnet hos andre PTer, nemlig fokus på livsglede og at man gjør så godt man kan. Å mislykkes er ikke verdens undergang, det er det at du står på og kommer deg på rett spor igjen som er viktig sier du. Og det betyr ALT for oss som strever litt med kroppen vår, med å komme i gang med trening, med å spise riktig…ja, du formidler alt dette på en så flott og medmenneskelig måte at dette innlegget ditt det føles helt rett. For du forstår.❤️
Kære Desireejeg er meget stolt af dig og dine åben hjertelige svarfarfar
Arne Knudsen: <3
Tusen takk ❤️
Takk for at du setter døra på gløtt. Viktig tema som jeg tror mange av oss kjenner seg igjen i. Hvorfor er det sånn at vi går på akkord med oss selv helt til det sier stopp? Selv er jeg på full fart opp. Har endret mye av livet mitt, livsstilen inkludert, gått ned 14 kg og blitt mye mer aktiv og fornøyd med tingenes tilstand. Og oppi dette er du en stor inspirasjon, så tusen takk for det 🙂 Ha en nydelig dag
missimperfektum: <3
Takk for at du deler, sjøl om du setter døra bare på gløtt❤️ Det er eit viktig tema! Eg står utafor å venta om du er klar til å åpne den meir, og eg heiar heile veien på deg☺️ Du er et vakkert menneske, og det er ei glede å følge deg☺️