For å være helt ærlig så har jeg ingen passende overskrift til dette innlegget. Jeg har heller ingen plan i hodet mitt for hva det skal inneholde, hvordan jeg skal formulere meg eller hva budskapet egentlig skal være?! Jeg har bare innsett at etter å ha holdt dette temaet borte fra bloggen i mange år, så er det på tide å løfte det frem i lyset.
Ikke at det på noen som helst måte har vært skjult, men denne bloggen har på mange måter vært mitt fristed. Stedet der jeg kunne få lov til å dyrke de positive tingene i livet. Og være den Desiree jeg vet jeg er.
For for tre år siden ble den Desiree borte. De kaller forsvinningsnummeret for mye rart! Møte veggen, gå på en smell, utmattelet, en lege mente jeg hadde post traumatisk stress, utbrenthet, jeg bryr meg egentlig ikke om hva det heter, jeg vet bare at jeg våknet en dag og var borte.
Det er mange grunner til at folk opplever slike kriser i livet. Vi trenger ikke å gå inn på hvorfor jeg mødte min, kanskje jeg deler engang hvis jeg føler at det er relevant. Bloggen ble på mange måter min terapi, stedet der jeg hele tiden ble påminnet om hvem jeg er og hva jeg kan. Her møter jeg hver dag andre som føler at livet presser på, og derfor vil jeg dele.
Alt for ofte møtes vi med at det bare er å skjerpe seg, livet er urettferdig, alle har sine opp og nedturer, du er bare svak…. Når jeg skriver disse påstandene får jeg nesten lyst til å slette innlegget, jeg kjenner jeg blir feig, har jeg virkelig lyst til at noen skal tenke sånn om meg? For jeg vet at noen vil tenke det, men jeg skal ikke bry meg om dem, jeg skal bry meg om deg som sitter i samme båt!
Jeg gikk fra å være jenta som orket alt, som ville alt og tok alt med et smil til å ikke komme opp av sengen. Det skjedde absolutt ikke over natten, men det skjedde. Men det er en vei tilbake. Jeg må få lov til å si at jeg ikke var imponert over hjelpen det var å få. Ennå jeg har en ung, fornuftig, omtenksom fastlege. Den dag i dag er jeg lykkelig over at jeg er den jeg er og sitter med den kunnskap og livserfaring jeg har. At jeg fant tilbake til Desiree. Kanskje en annen utgave, men hun duger!:)
Jeg forsto at det var en grunn til at jeg sto der jeg sto, jeg forsto at livet kan være urettferdig og at det kan jeg gjøre lite med. Vi har ingen påvirkningskraft over de tingene vi blir utsatt for, men vi bestemmer selv hvordan vi reagerer og møter de utfordringene. Vi kan velge å ta oss selv ut av situasjoner eller endre levesett som ikke er bra for oss. Vi kan ikke forandre andres forventninger og krav, Men vi kan forandre hvordan vi velger å møtes disse kravene. Er det krav man trenger å leve opp til for sin egen del? Eller er man egentlig lykkelig med selg selv og livet som det er.
Nå kjenner jeg virkelig på mangelen på mål og mening med dette innlegget. Det er så mye som vil ut, det er så mye jeg vil si, men det kommer nok ikke i dette innlegget alene. Jeg vil bare sette døren inn til dette temaet litt på gløtt og invitere deg som trenger å lese det inn.
<3
UDesiree
Comments are closed.