Det er nå et halvt år siden jeg valgte å dele mitt møte med veggen her på bloggen. Vanskelig å dele noe så personlig, men for meg viktig, da jeg ønsker å fjerne tabuet rundt temaet.
Det er fremdeles fjernt for meg at jeg er en person som når frem til tusenvis av mennesker hver dag, at mange ser på meg som en som har «lykkes» i livet. Men nettopp derfor synes jeg det er viktig å dele, selv om jeg fremdeles synes det er veldig skummelt.
Et lite utdrag:
Så klart er det mange som spør om hvordan jeg har kommet meg hit i livet. Jeg er helt siker på at det ikke finnes noen fasit. Uansett hva man velger å kalle en slik krise så er det nok like mange veier fremover som det er mennesker som trenger dem. Så må du finne din vei. Man må nok prøve noen ganger før man finner riktig, og allikevel da regne med å snuble en gang eller tolv!
Jeg har tenkt til å dele, men det må komme naturlig for meg.
Jeg lærte mye på kort tid. Blant annet dette med å være snill mot seg selv, og å tillate seg selv å feile. Jeg kjempet imot utmattelsen lenge, sto å stanget hode i veggen, presset på i et håp om å kjempe meg igjennom noe som tok all energien min, og det tok bare ennå mere energi. Så kom smellen, men jeg fortsatte å bruke krefter jeg ikke lengre hadde. Og jeg var sint på meg selv, hatet meg selv for å ikke bare fikse det, ikke bare skjerpe meg! Først når jeg innså at dette takler jeg faktisk ikke fikk jeg muligheten til å samle krefter og begynne å jobbe fremover.
Så kanskje det er der man skal begynne? Samle krefter til å faktisk ta tak i de tingene som har forårsaket krisen? I det jeg skriver de ordene så vet jeg godt at mange er milevis ifra å ta tak i noe som helst, så ikke legg for mye vekt på det. Samle krefter. Vær snill mot deg selv, lytt til kroppen, gjør de tingene som føles godt, belønn deg selv for vært minste fremskritt, aksepter at dette er nå, men ikke for alltid.
Først når jeg sluttet å kjempe imot nå situasjonen klarte jeg å få et lite overskudd til å jobbe fremover.
FREMOVER er nøkkelordet, og selv om det er flere år siden jeg kjempet meg ut av en vanskelig nåsituasjon har jeg de siste dagene innsett at jeg har kommet til FREMOVER.
Fortiden trenger ikke å prege deg. Du kan selv velge hva du ønsker å ta med deg videre i livet. Å stå i nåsituasjonen er også et valg. Noen ganger makter man ikke å gjøre noe med det, men på et eller annet tidspunkt blir man nødt til å ta et valg om man ønsker å forandre noe. Jeg har lenge hvert tilfreds med den nåsitusjonen jeg har klart å skape. Det er flere år siden jeg følte at dette lå bak meg, selv om jeg fremdeles jobbet FREMOVER. Takknemlig for at jeg på vei dit traff Daniel som gå meg det siste lille motet til å tørre dette FREMOVER.
Og nå står jeg her og vil fortelle deg at hit kommer også du den dagen du klarer å samle nok krefter, til å ta gode valg som vil bringe deg FREMOVER. Jeg er ikke spesiell, ingen superwoman, jeg var alene, ingenting kom gratis, ingenting gjorde seg av seg selv. Men jeg ønsket ikke å leve et liv hvor hver dag var en kamp, jeg ønsket noe mer for Vilde. Så klisje som det høres ut – hvis jeg kan så kan du <3
En sang som alltid etter et smil på mitt fjes fra meg til deg <3
Desiree
Tøft gjort!
Hei,Så fantastisk at du deler. ☺Jeg har også vært der nede og prøvd å skjerpe meg og har vært sint for at jeg ikke fikk det til.En dag sa min mann til meg: Jeg tror ikke du kan bli frisk før du innrømmer at du er syk. Og slutte med «å skal bare».Jeg tygde på det han sa i noen uker og så en dag sa jeg til han at jeg innrømmer at jeg er syk og nå skal jeg slutte å skal bare.Jeg hadde alltid litt krefter til å gjøre ting i/rundt huset, men brukte de alltid opp og fikk noen kjipe dager etterpå der jeg bare lå. Det gjorde til at jeg aldri gikk noen steg fremover…Etter at jeg hadde innrømmet det for meg selv så koplet kroppen min helt ut, akkurat som den var overlykkelig for endelig kunne roe ned og samle energi for så å bygge meg sakte men sikkert opp igjen. Det gikk flere mnd der jeg ikke klarte noen ting, bare stirret i veggen.Men plutselig en dag spurte mannen min om jeg hadde lagt merke til at jeg hadde vært litt mer oppegående denne uka. Der snudde det ☺, men det var en lang vei opp/fremover. Måtte bare være tålmodig og se gleden i hvert minste fremskritt.Digger bloggen din og liker at du er så åpen og ærlig. Det er så viktig å vite at vi alle er normale mennesker som strever med vårt. Ingen har det helt perfekt. Så lærer man mye av å gå gjennom tunge perioder.Stor klem til alle der ute som strever.
Takk for at du delte dette! Skulle aldri i verden tro at en superkvinne som deg kunne møte veggen. Det er ikke bra å møte veggen,men det er bra på den måten at en forandring må da skje. Kjæresten min er sååååå fornøyd når jeg lager dine oppskrifter. Takk for at du finnes
Camilla: Vel, uten den veggen hadde jeg aldri startet denne bloggen eller eget firma, så det kommer som regel noe positivt ut av å gjøre en forandring 🙂