Dette innlegget har ligget i hode i like mange år som jeg har blogget.
Det har blitt skrevet og slettet nok ganger til å fylle en bok. Og historien bak, min historie, finner du i flere bøker.
For historien er desverre ikke unik.
Det er mange barn som meg der ute.
Mandag er min bursdag. Stort smil?
Jeg sluttet å glede meg til bursdager da jeg var ni år. Samtidig som jeg sluttet å glede meg til jul og 17. mai og alle andre dager som skulle symbolisere nærhet og kjærlighet til de som sto en nærmest.
Jeg var ni år da denne nærheten og kjærligheten ble erstattet med ensomhet og utrygghet.
Når jeg ser tilbake vet jeg ikke helt hvordan jeg har endt opp som den jeg er i dag. Noen dager så tenker jeg at det må være noe veldig feil med meg, jeg ser det bare ikke selv.
For hvem kan vokse opp uten kjærlighet, oppleve vold og mobbing uten at det preger en resten av livet?
Du er den du er på grunn av det du har opplevd
.
Settningen er en klisje, og jeg blir sint hver gang jeg hører den!
Der stopper faktisk mine positive vinklinger.
Jeg kommer aldri til å akseptere at min barndom har formet meg til den jeg er.
Jeg har gjort det
.
Det er mange barn som meg der ute.
Det er også mange voksne, som som meg har hvert et slikt barn.
Det er ingen tvil om at vår barndom former oss som voksne, men som voksen har du valg du ikke hadde som barn.
Du kan velge å gå ut av offer-rollen, du kan velge å tilgi.
Du trenger ikke å glemme fortiden, men du kan velge hva du ønsker å ta med deg inn i fremtiden.
– Desiree
Comments are closed.