Dette innlegget har blitt skrevet og slettet mange ganger. Jeg har nå bestemt meg for å publisere det, men med en mulighet for at jeg sletter det igjen.
Jeg har aldri ønsket å være privat i offentligheten, men allikevel føler jeg for å gjøre et unntak denne gangen.
Januar var måneden jeg så frem til. Bloggen holdt på å «ta av», ny jobb, masse spennende planer for fremtiden.
Første dag i ny jobb fikk jeg telefonen..
Vilde var syk, på legekontoret ble vi sendt direkte til sykehuset.
Alle foreldres største marerit var et faktum. Mitt barn hadde fått en autoimun sykdom. Hun kan aldri bli frisk, livet kan aldri bli det samme.
Siden da har hverdagen hvert fylt av sykehusopphold, kontroller, opplæring av medesinering, å prøve å snekre en nyform for hverdag sammen.
Folk sier jeg er heldig, for jeg har så mye kunnskap, er så positiv og løsningsorientert. At når «uhellet» først var ute så er Vilde heldig som har meg som mamma.
Jeg føler ikke at hun er heldig, jeg føler at verden er urettferdig.
I en måned nå har min praktiske hjene styrt hverdagen. Sjonglert sykehus, jobb, blogg og privatliv. Jeg opplever selv at jeg de siste par ukene ikke har hatt hjerte på plass her på bloggen, for selv om jeg ikke deler privatlivet mitt her så deler jeg med hjerte.
Jeg skal ta et lite skritt tilbake, puste meg magen og senke skuldrene. Jeg skal ingensteder, men jeg skal få hjerte tilbake i det jeg gjør.
– Desiree
Comments are closed.