Jeg løper gjennom skogen. Solen varmer med løfter om sommer, mens vinden fremdeles er kjølig mot kinnet. Gjennom trærne skimter jeg plutselig havet. Skogen åpner seg og jeg ser ned mot bølgene som slår mot svalberget. Solen som glitrer i de blå bølgene. Hjerte svulmer plutselig opp i brystet, så stort at jeg nesten ikke klarer å puste… Livet, jeg er så glad i livet. Plutselig svømmer øynene over av tårer. Jeg er så glad for å få se dette, få oppleve, få leve. I neste øyeblikk må jeg le litt av meg selv. Hvem er det som blir så glad av å se litt vann i solskinn at de begynner å grine? Jeg gjør.
Tar du deg tid til å ta innover deg de små gledene i hverdagen, eller driver de usynlig fordi?
Alle dagene som gikk…
Ikke visste jeg at de var livet..
Vakkert skrevet! Kjenner meg igjen i det. 🙂
Jeg får den følelsen hver gang jeg kommer til Tjøme og Barkevika. Den følelsen når jeg kommer nederst ved golfbanen og ser utover sjøen og vet at nå skal jeg ha noen rolige dager i mitt paradis! En lettelse i hele kroppen som jeg tror er det nærmeste man kan komme ren lykke!!
Vakkert skrevet.. Sånn kjenner jeg det noen ganger og.. Når jeg virkelig er tilstede i øyeblikket.