Det skjer ikke ofte, men det skjer at jeg får kommentarer eller mail fra folk som på hyggelig vis vil informere meg om at desireeandersen ikke staves med e eller at bloggen min til tider inneholder en del skrivefeil. Jeg svarer alltid hyggelig tilbake, for det er jo veldig positivt at folk engasjerer seg, men i det siste har det stadig slått meg at det kanskje kan være til en eller annen hjelp eller inspirasjon for andre å vite hva som skjuler seg bak.
Skolevesenet er jo ikke lengre hva det en gang var, men jeg gikk altså i slutten av andre klasse da min lærer sa til meg at jeg nok aldri kom til å lære å lese. Selv ikke den gangen tok jeg det egentlig ille opp. Kjeften kom etter at det hadde blitt avslørt at jeg i stede for å lese leksene mine lærte meg dem utenatt under leksehjelpen.
Dysleksi ble et ord jeg lærte meg veldig tidlig, for det var visst det jeg hadde, og ordet preget meg veldig på barneskolen. Alt tok liksom litt lengre tid for meg enn for de andre, men jeg var flink på skolen! For uansett hvor lang tid jeg brukte på leksene så gjorde jeg dem og jeg trivdes med å gjøre dem ordentlig. Jeg tegnet innenfor strekene, gjorde meg flid, var glad i matte og hadde pen håndskrift, men jeg skrev altså det som dt og så ikke noe galt med det.
På ungdomsskolen fikk jeg en ny lærer og på mange måter en ny start. Jeg oppdaget også tre ting som har preget livet mitt siden! Leseglede, fantasi og forteller evne .
For selv om det kunne ta meg litt ekstra lang tid å komme igjennom en bok så ble bøkene et tilfluktsted i en tøff ungdomstid preget av mobbing og spiseforstyrrelser. Og i mitt behov for å gjemme meg i en fantasiverden fant jeg min egen evne til å skape og fortelle historier. Ordene var kanskje fremdeles stavet litt feil, men fortellingene mine fikk liv og et publikum.
At jeg skulle bli personlig trener eller kostholdsveileder var det ingen som trodde den gang.
Som tenåring var jeg en liten, kreativ kunstnersjel. «Alle» trodde at jeg kom til å bli journalist eller et eller annet kreativt og helt klart forfatter! Jeg trodde det selv og kjempet meg igjennom videregående med toppkarakterer! Ja, så brukte jeg litt lengre tid enn alle andre på nynorsk eksamen og jeg gjorde rare ting som å rette stilene mine både forlengs og baklengs (da er det nemlig lettere for en dyslektiker å oppdage feil). Men jeg gjorde det! For jeg ville inn på journalist høyskolen, verden ville bare andre ting for meg.
Så satt jeg der da, en kveld på kontoret mitt på SATS i Drammen. Jeg husker at jeg egentlig var ferdig på jobb, men at en instruktør hadde meldt seg syk. Så jeg hadde to timer dødtid før jeg måtte steppe inn for henne. Jeg hadde lenge lekt med tanken om å starte en treningsblogg. Konseptet var klart! Jeg ville starte en treningsblogg for de som ikke var så interessert eller ikke kunne så mye om trening. I stede for å lage en blogg for spreke gymjenter og fitness utdøvere, ville jeg lage en sunn livsstilsblogg for folk flest! Men hva skulle den hete?!!
Alt jeg tastet inn var opptatt, helt til jeg tastet inn desireeandersen. Der og da visste jeg ikke at det var feil, og navnet passet meg bra. Jeg ville lage en blogg om alt som er bra! Fokus på det som er bra! En blogg uten nei og fy og må. Så jeg tok det!
Noen dager etterpå gikk feilen min opp for meg, men det gikk ikke ann å rette på. Pytt, pytt tenkte jeg. Hvem bryr seg? Ett år etterpå var bloggen Norges mest leste treningsblogg, og det har den vært siden… Jeg har vurdert å fjerne e-en min, senest når bloggen flyttet til eget domene i januar, men vet du hva – den lille e – en den er litt meg, og den er en del av historien, så den skal få lov til å bli <3
Den likte jeg <3
Herlig 🙂
Stå på Desiree! Du er en inspirasjon 😀