DA VAR HAN HER | en annerledes fødselshistorie

Jeg hadde egentlig ingen store planer om å dele noen fødselshistorie her på bloggen. Jeg var ikke en gang sikker på at jeg ville dele noe, men fødselshistorie så jeg i alle fall ikke noe poeng i. Ofte synes jeg de fødselshistoriene som blir delt er de som er litt dramatiske, ting går litt skeis eller at det trekker ut.

Nettopp derfor fikk jeg lyst til å dele, for dette er faktisk det mest fantastiske jeg noensinne har opplevd. Og jeg synes at det burde være flere positive fødselshistorier der ute!

Mandag morgen var jeg som vanlig førstemann oppe. Ikke så rart når man må opp på do hver andre time natten igjennom. Jeg gikk som vanlig på do, men denne gangen stoppet det ikke opp når jeg blæra var tømt.

Mange tror at vannet alltid går i en jevn strøm, men jeg lærte sist gang at det ikke nødvendigvis er tilfelle. Så jeg tuslet opp på soverommet og informerte Daniel om at vannet hadde begynt å gå, men at han bare kunne sove videre – ingen rier ennå. Så ringte jeg føden. De bekreftet bare det jeg alt visste, at hvis jeg fikk rier så måtte jeg komme inn med en gang, hvis ikke kunne vi drøye til klokka 8 og komme inn for en sjekk.

Jeg dusjet, pakket det siste, lagde frokost og rundt klokken 7 kjente jeg at kynnerene mine begynte å forandre seg. Ok, så da var det kanskje greit å kjøre.

Jeg var innstilt på et maraton. Jeg var innstilt på at riene skulle komme med lage mellomrom og at dette kom til å ta mange timer. 1 cm åpning i timen opp til 8-10 cm. Vi hadde lang vei foran oss.

I resepsjonen på føden fikk vi beskjed om å vente og mens vi sto der kom riene mine bare raskere og raskere.

-Ok tenkte jeg, det er jo ikke sånn det skal være alt nå? Det er sikkert bare ekstra vonde kynnere.

Klokken 08:30 kom vi inn til undersøkelse.

Siden jeg har hatt et hastekeisersnitt tidligere ble jeg først koblet til en monitor for å se hvor ofte og hvor kraftige riene mine kom. Annen hvert minutt, og som Daniel så oppmuntrende sa:

-Oi, du makser skalaen!

Jo, takk skal du ha…

Jordmor konstaterte 2-3 cm åpning, jeg fikk et par paracette og beskjed om at jeg kunne ta meg en dusj og lignende, så skulle hun undersøke meg igjen om litt for å se hvor effektive riene mine var.

Jeg ble i dusjen i 20 minutter. Varmt vann på ryggen og fokus på pust funket veldig godt når riene kom og nå kom de så godt som kontinuerlig . 2-3 cm åpning  var plutselig 8 cm og vi fikk komme inn på en fødestue.

Jeg fikk kjapp instruksjon i lystgass. I ettertid er jeg usikker på hvor smertelindrende det var, men det hjalp meg veldig å holde fokus!

Første pressrie var den værste. Rett og slett fordi jeg ikke forsto at jeg kunne få presse, så jeg kjempet i mot. Når neste kom var jeg forberedt og på den fjerde var han ute!

Jeg hadde aldri forestilt meg at en fødsel kunne være sånn! At kroppene våre er så fantastisk satt sammen! Alt gikk så naturlig, det var bare å samarbeide med kroppen og ta en ting av gangen. Jeg vet at mange er redde for rifter og vondt i ettertid om fødselen går litt fort frem. Igjen så snakker vi nok høyest om de gangene det går ille. Jeg var oppe av sengen en time etter fødsel og hadde ikke nevneverdig vondt noe sted.

2 timer etter at vi kom inn til undersøkelse satt vi altså der med vårt eget lille mirakel på 3,6 kilo og 51 cm langt.

Fremdeles uten navn.