I går hadde jeg min første snappedag for Uperfektepiker. En snapp som har som mål å vise unge det ekte, bak det som ofte vises på sosiale medier.
Jeg hadde lenge fundert over hva jeg egentlig ville snappe om, bestemt og ombestemt meg flere ganger! Men tilslutt tok jeg valget om å snappe om det som ble min vei ut av spiseforstyrrelsene for snart tyve år siden.
Denne perioden av livet mitt snakker jeg sjeldent om her på bloggen. Rett og slett fordi jeg er redd for at noen skal oppfatte mitt engasjement og interesse for sunn mat, helse og trening som et resultat av denne tiden! Men nettopp dette er kanskje en misoppfattelse rundt spiseforsyrrelser som jeg virkelig ønsker å ta ved roten! Slik at folk får en forståelse for hva det faktisk er! For først da kan man gjøre noe med det!
Jeg liker å kalle de trinnene som hjalp meg ut av spiseforstyrrelsene for vendepunkt eller åpenbaringer. Rett og slett fordi jeg underveis i prosessen lærte mye om meg selv og hvordan jeg håndterte følelser og verden rundt meg. Og det var disse vendepunktene som gjorde at jeg klarte å ta nye steg på veien mot å bli frisk.
VENDEPUNKT 1 – ØNSKE!
Jeg blir ofte kontaktet av pårørende som lurer på hva de gjør galt. Hvorfor ingenting virker. Og her kommer punkt nummer en inn.
For at en person med spiseforstyrrelser skal kunne bli frisk må de faktisk ønske det selv.
Dette er for mange en lang prosess hvor man vingler frem og tilbake mellom et ønske om å beholde kontroll og et ønske om å gi den ifra seg. De fleste med spiseforstyrrelser blir etterhvert klar over at de har et problem, at de utsetter seg selv for mye fysisk og psykisk smerte og at livet ville vært bedre om man tok i mot hjelp. Etterhvert vil også de fleste ha denne hjelpen, men det er vondt og skummelt å gi ifra seg kontroll.
Som pårørende skal man så klart være tilstede og gjennomføre de tiltak som blir satt igang frem til dette punktet nås. Men jeg synes det er viktig å være klar over at den virkelige fremgangen først kan komme når den som sliter selv har et ønske om å få hjelp og oppriktig ønsker å bli frisk!
VENDEPUNKT NUMMER 2 – FORSTÅELSE!
En spiseforstyrrelse har egentlig lite med mat, kropp, trening og slanking å gjøre! Og først når man forstår dette kan man begynne å jobbe med hva som er den egentlige årsaken til spiseforstyrrelsen.
Jeg kan kun bruke meg selv som eksempel.
Jeg hadde en utrolig tøff ungdomstid hvor jeg slet med å passe inn sosialt i skolemiljøet og ble mobbet. Ved å flytte fokus over på vekt og mat oppnådde jeg flere ting. For det første så ble jo dette fokuset så stort etterhvert at jeg slapp å kjenne på den indre smerten mobbingen ga meg og tilslutt eksisterte ikke denne smerten lengre.
Spiseforstyrrelser er for mange en metode for å flykte unna følelser eller situasjoner som man ikke klarer å håndtere. Eller ikke ønsker å innse at eksisterer.
En spiseforstyrrelse handler ikke om utsiden, det handler om innsiden. Og jeg er til tider redd for at vi ved å legge all skylden på utsiden, glemmer at det er innsiden vi må hjelpe.
Først når man forstår dette kan man begynne å nøste opp i hva det egentlige problemet er, og gjøre noe med det.
VENDEPUNKT NUMMER 3 -TA ANSVAR!
Spiseforstyrrelser rammer som oftest unge mennesker som befinner seg i følelsesmessige vanskelige situasjoner eller stort press.
Vendepunkt nummer tre for meg kom den dagen jeg forsto at jeg selv kunne bestemme hvordan jeg valgte å reagere på verden rundt meg. At jeg hadde et valg, og at livet ikke er bare det som skjer med deg, men hvordan du velger å oppfatte eller reagere på det. Rett og slett ta litt ansvar for mine egne følelser.
Det høres kanskje ut som litt tøff kjærlighet, og dette er noe selv godt voksne mennesker kan slite med. Men vi lever dessverre i en verden hvor det ytre presset er stort og arenaene vi kan sammenligne oss selv med andre på er mange. Og da trenger man en indre ballast som gjør at man klarer å slie ut hva man skal la seg påvirke av og hvordan man velger å reagere på det man utsettes for.
Jeg kontaktes ofte om spørsmål om sosiale medier, eksponering av kropp, plastiske operasjoner og andre ting som mange mener kan lede til en spiseforstyrrelse. Og jeg blir aldri helt enig.
Jeg kan absolutt være enig i at dagens unge utsettes for mer press og ytre påvirkning enn tidligere. Jeg kan også være enig i at unge som sliter eksponeres for flere ting som kan trigge en spiseforstyrrelse. Men å legge skylden på dårlige forbilder og dagens samfunn blir litt for enkelt. Vi må ikke legge alt fokus der og glemme vårt ansvar som en del av dette samfunnet!
Skal man forebygge spiseforstyrrelser må man starte med å gi de unge nok trygghet og ballast til å kunne navigere seg gjennom disse tingene.
Man forebygger spiseforstyrrelser det ved å gi kjærlighet og omsorg, ved å oppdra trygge barn som vet at de er gode nok akkurat som dem er, ved å vise at du er trygg på deg selv, gi barn lov til å feile, rom til å prate og være åpen om vonde følelser og opplevelser, ved å gi trygge rammer, ved å være tilstede.