I disse dager er det to år siden jeg fikk beskjeden en mamma ikke ønsker å høre. At barnet ditt er sykt, at hun aldri kommer til å bli frisk og at livet hennes alltid vil ha noen ekstra utfordinger som andre vil være foruten.
Når jeg setter ord på det gjør det fremdeles vondt. Det er veldig sjeldent jeg tillater meg å tenke akkurat det – føle på at det er fremdeles er vondt, for det er så mange andre som har det være! Men jeg tror enhver mamma ønsker det beste for sitt barn, og at jeg ønsker at Vilde skulle fått være frisk betyr ikke at jeg ikke er takknemlig over at hun faktisk har det bra!
Denne uka er jeg litt ekstra takknemlig. Siden dag en har Vildes største utfordring vært nålene. Å måtte gi seg selv sprøyter flere ganger og dagen, og stikke seg i fingeren hver andre til tredje time. Det har gått greit i perioder, men det har faktisk vært en liten kamp – hver dag, døgnet rundt i to år. Jeg forstår henne godt.
Denne uken fikk hun sensor. En liten datamaskin som sitter på magen og måler blodsukkeret hennes døgnet igjennom. Ingen flere insulinsprøyter, ingen flere stikk før og etter mat, ikke mere opp om natten for å sjekke om hun lever! Plutselig kan hun spise når hun har lyst, ikke grue seg fordi det betyr nye stikk, hun kan dra til venninner uten at hele kvelden må planlegges til detalj, hun har hele tiden kunnet leve et normalt liv, men nå er den største utfordringen borte!
Allerede etter første dag måtte jeg felle en tåre, for dette betyr så mye for henne og hennes hverdag. Hva det betyr for hennes fremtidige helse er hun heldigvis ikke klar over.
Akkurat nå tenker jeg at livet er så «normalt», så enkelt som det kan bli for en med diabetes 1. Og jeg er så utrolig letta og ikke minst takknemlig <3
